Tom Eriks side !

Etter en rekke innlegg i gjesteboka  om låter Strengelaget spiller, beskrivelse av sjangere og en god porsjon musikkhistorie så vi ingen annen mulighet enn å gi Tom Erik en egen side å boltre seg på.  Her følger innleggene i gjesteboka, og nyere inlegg. Følg med .... !!!
 

03.12.09 - I shall be leleased
 

I Shall Be Released ble skrevet av Bob Dylan I 1967. Gruppa ”The Band” fremførte denne på sitt debyalbum ”Music from the Big Pink” i 1968, med  Richard Manuel som sanger, mens Rick Danko og Levon Helm sto for koringen. En legendarisk fremføring av sangen fant sted i forbindelse med The Bands avskjedskonsert – The Last Waltz-. Da stod bl.a. Muddy Waters’ og Ringo Starr på scenen under framføringen.

Bob Dyland har spilt inn to versjoner av sangen. Første gang i 1967, men denne ble først publisert på hans ”Bootleg Series 1-3” i 1991. Den andre versjonen som ble spilt inn i 1971 ble publisert på hans ”Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II.”

Pga sitt metaforiske innhold, med tanker rundt døden, hvor mange hevder at den handler om, eller er en antidødstraff sang, er låten coveret av mange kjente personer og band. Teksten omhandler en uskyldig dømt som sitter på ”death row” og som figurativt sett skal bli frigjort etter henrettelsen har funnet sted.
Låten er som sagt utgitt i mange cover versjoner. En av de første var med Joan Baez's på hennes deby-LP under tittelen Any Day Now som er fra 1968. Dette var hennes hyllest til Dylan.  Baez fremførte ofte låten live, da dedikert til de som var fengslet for sitt politiske ståsted.

Ellers kan vi nevne; TheTremeloes fra 1968, Bette Midler på sine konserter på slutten av 1970 tallet.  The Byrds spilte sangen mange ganger, inkludert live på sin konsert på The Boston Tea Party, 22 februar, 1969. Rick Nelson i 1969. Coheed and Cambria i 2008. En versjon sunget av den legendariske Jeff Buckley faktisk over telefonen ble utgitt på hans album ”For New Orleans”.  The Tom Robinson Band har sangen med på sitt debyalbum, dog med noen endringer I teksten.  Joe Cocker fremførte sin versjon under Woodstock festivalen, noe The Band gjorde senere samme dag. U2 har fremført sangen på mange konserter og har også spilt inn sin egen versjon.  I 1999 fremførte The Who sangen sammen med Neil Young og Eddie Vedder. Mange av dere har allerede hørt Kleivas versjon da den nesten er fast med på spillelistene. Det er en god versjon med Børre på vokal. Arild på mandolin og Viggo på munnspill. Kos dere på neste konsert.

14.05.09 - Loch Lomond
Som sikkert mange har merket har Kleiva i det siste disket opp med låter av den populære gruppa Runrig.
Runrig er en skotsk folkrock-gruppe som ble dannet av brødrene Rory og Calum MacDonald fra Uist på Hebridene og deres venn Blair Douglastitle i 1973 på øya Skye vest i Skottland. De spilte deres første konsert i Kelvin Hall i Glasgow. De er også kjent for sine sangtekster på skotsk gælisk, men synger også på engelsk på grunn av deres stadig økende internasjonale anerkjennelse. Katthult-vokalisten Aud Ingebjørg Heldaas fra Norge synger gebrokkent engelsk på gruppas sang «In Scandinavia» på albumet Everything You See 

En av låtene som Kleiva er i ferd med å gjøre til sin er; The Bonnie Banks O' Loch Lomond, som første gang ble publisert rundt 1841. Refrenget som er ganske kjent og berømt, sangen omhandler to skotske soldater som ble tatt til fange av engelske soldater i slaget ved Carlisle i 1745;

”Oh, ye'll tak' the high road, and I'll tak' the low road,
And I'll be in Scotland afore ye;
But me and my true love will never meet again
On the bonnie, bonnie banks o' Loch Lomond.”

Den ene skulle settes fri, mens den andre skulle henrettes. I følge keltisk tro vil sjelen til en skotte som mister livet i et fremmed land reise tilbake til Skotland via "the low road", altså den underjordiske veien, mens andre må reise via "the high road". Dette er altså den fordømte mannens sang til sin kamerat som skulle reise via "the high road", og til sin kjære som han aldri ville møte igjen ved "the bonnie bonnie banks o` Loch Lomond". Denne historien gir sangen enda med sjel (hvis mulig) ! Historien finnes på "Scotland in Song" av Alastair McDonald. Kos dere med Kleivaversjonen, den er fin !
 

20.10.08 - Who'll Stop the Rain
Who'll Stop the Rain" er en sang skrevet av John Fogerty som ble gitt ut med den amerikanske gruppa Creedence Clearwater Revival på deres album “Cosmos Factory fra 1970. I 2004 ble låta rangert som nummer 188 på
musikkmagasinet Rolling Stones “500 Greatest Songs of All Time”.

I sterk kontrast til 50-talls rocken er låta en mer akustisk versjon I sjangeren “Folk-Rock”  Sangen ses I sin tid som en gryende protest over Vietnamkrigen, mens det siste verset som refererer til musikk, store skyer, regn og “…trying to keep varm..” handler om bandets opplevelse under Woodstock Festivalen i august 1969.  Det er også en linje i sangens andre vers; ”.. five-year plans and new deals wrapped in golden chains.."  som kan indikere en hvis forakt for tidens politikk og politikere. Når Fogerty ble spurt av musikkmagasinet ”Rolling Stones” om hva han mente med sangteksten svarte han; ”.. Certainly, I was talking about Washington when I wrote the song, but I remember bringing the master version of the song home and playing it. My son Josh was four years old at the time, and after he heard it, he said, 'Daddy stop the rain.' And my wife and I looked at each other and said, 'Well, not quite.”

Sangen har lenge blitt fremført av Bruce Springsteen og under 2003  turneen åpnet han og hans E Street Band med låta når det regnet.

Foruten Kleiva Strengelag har sangen blitt fremført av grupper som Heaven 17, Rudy Rotta, The Ventures. Den er også med på John Fogertys Live CD/DVD ”Premonition” fra 1998. Da Creedence ble innlemmet i Rock & Roll Hall of Fame” i 1993 fremførte Springsteen og Fogerty sangen sammen..
 

14.08.08 - Highwayman
"Highwayman"  er den første singelen som ble utgitt av country musikkgruppa “ The Highwaymen” en sammensatt gruppe av supermusikerne Johnny Cash, Waylon Jennings, Willie Nelson og Kris Kristofferson. Den er tittelsangen på deres første album Highwayman Sangen er en coverlåt skrevet av Jimmy Webb, som er kjent for andre store sanger som bl. a er fremført av Frank Sinatra, Elvis Presley og Bob Dylan. Han har også skrevet den tredje mest spilte sangen i USA de siste 50 år, "By the Time I Get to Phoenix" Webb er også den eneste artisten som har mottatt Grammy Awards for både musikk, lyrikk og dirigering av sin musikk.

Sangens tema er død og gjenfødse, og en av tidenes kanskje mest kjente sanglyrikk er nettopp ;"I was a highwayman / Along the coach roads I did ride". Mannens eventyr opphører når han blir fanget og hengt  ”in the spring of '25". Og det første verset ender med det berømte "But I am still alive", Noe som også nesten kunne være en metafor på hva de fire sangerne hadde opplevd og utholdt, og ikke minst skapt med gruppa  “ The Highwaymen” ,selv om det skal bemerkes at to av de fire, Cash og Jennings dessverre er døde i dag.

Kleiva Strengelag kler å spille og synge Countrylåter, og jeg tror at de etter hvert vil komme med en versjon av denne sangen som dere vil glede dere over.
 

07.07.08 - Comfortably Numb
«Comfortably Numb» er en sang av det britiske bandet Pink Floyd, utgitt på albumet The Wall fra 1979. Musikken er komponert av David Gilmour (med små medvirkninger av Waters), mens teksten er skrevet av Roger Waters.

Kleiva Strengelag har denne låten med i sine opptredener, da med Børre Hermansen vokal og Arild Moe på sin Fender Stratocaster.

Som resten av sangene på albumet, forteller «Comfortably Numb» en del av historien om hovedpersonen Pink. Pink kjenner seg totalt isolert fra samfunnet, og misliker sterkt presset det å være rockestjerne gir. Av den grunn kollapser han på hotellrommet like før han skal dra for å spille på konsert. En lege ble tilkalt, og han ga Pink en sprøyte som skulle gi han energi til å framføre konserten. Teksten er skrevet som en samtale, der Waters' stemme er legen, mens Gilmours stemme er Pink.

Mens de fleste sangene på The Wall er skrevet av Waters alene, er det meste av musikken til «Comfortably Numb» laget av Gilmour. Til å begynne med hadde Gilmour tenkt å bruke denne sangen i sitt første soloalbum, David Gilmour. Gilmour valgte imidlertid å ikke bruke sangen, og tok derfor med seg demoen til innspillingene av The Wall.

Sangen er bare en av to spor på The Wall som ikke glir inn i eller ut av sangene før og etter (den andre sangen er «Mother. Dette kommer av at de på den originale LP-versjonen var en pause i musikken da side tre av albumet var ferdig. På enkelte CD-utgaver av tidligere Pink Floyd-album, som The Dark Side of the Moon og Wish You Were Here, ble disse pausene tatt bort ved at slutten på den ene siden og begynnelsen av den andre ble mikset inn i hverandre.

I følge musikkmagasinet Rolling Stone, ble Roger Waters inspirert av en sprøyte for hepatitt han fikk før en konsert i Philadelphia. Waters skal ha sagt det var de to lengste timene i hans liv, og at det var svært vanskelig å gjennomføre en konsert når han så vidt kunne løfte på armene.

Waters og Gilmour var svært uenige om hvordan sangen skulle spilles inn og høres ut. Gilmour ønsket at lydbildet i versene skulle være mer skittent. Waters fikk til slutt viljen sin når det kom til versene, mens Gilmour fikk lage gitarsoloen som han ville. Gilmour har i ettertiden fortalt at han og Waters kranglet svært lenge om hvordan sangen skulle høres ut.

Sangen inneholder to gitarsoloer av Gilmour, og er en av de mest likte soloene blant Pink Floyd-fansen. Den siste soloen i sangen blir sett på som en av Gilmours beste, og en klassisker innen gitarsoloer i rocken. Soloen kommer ofte høyt på kåringer av de beste gitarsoloene noen sinne; leserne av bladet Guitar World stemte denne soloen som den 4 beste i historien.

I 1984, da Gilmour spilte noen solokonserter, ble sangen ofte kalt «Come on Big Bum» i setlisten. Gilmour gjorde de endringene han opphavlig ville ha med på albumet under disse konsertene, og i de senere utgavene av sangen under konsertene til Pink Floyd, på slutten av 80-tallet og utover 90-tallet, var det denne versjonen de brukte.

Det finnes mange Coverversjoner av låta og Kleiva er i godt selskap i så måte.
Luther Wright and the Wrongs fra Canada ga i 2001 ut en countryversjon av sangen på deres album Rebuild the Wall, som var en nyinnspilling av hele The Wall som et countryalbum. Graham Parker fra England ga, i 2003, ut en akustisk versjon av «Comfortably Numb» på sitt album 'A Fair Forgery of Pink Floyd (som var det Roger Waters kalte albumet A Momentary Lapse of Reason). Scissor Sisters ga i 2004 ut en diskoversjon av sangen på deres debutalbum. Sangen er synget i falsett  og er i stil svært lik Bee Gees sin diskoperiode. Pink Floyd-tilhengere mislikte stort sett versjonen, men både Gilmour, Mason og Waters skal ha sagt at de synes den var ok.

Dar Williams inkluderte en versjon av sangen i en duett med Ani DiFranco på hennes album My Better Self i 2005 Billy Sherwood og medlemmer fra bandet Yes  spilte en versjon av sangen for tributtalbumet Back Against the Wall. Gregorian spilte sangen på deres album Masters of Chant Chapter V i 2006.

Sarah Slean spilte en versjon av sangen på albumet Pink Floyd Redux i 2006. Dream Theater har spilt sangen på flere konserter, blant annet i lag med bandet Queensrÿche.

Filmmusikken til filmen The Departed av Martin Scorsese fra 2006 inneholder konsertversjonen av sangen frå albumet The Wall: Live in Berlin (1990). Roger Waters spilte denne i lag med Van Morrison, Levon Helm, Garth Hudson og Rick Danko. Kleiva gjør som kjent sin versjon av låta , og publikums elleville glede gjør at denne etterhvert har blitt en klassiker på Kleivas liveopptredener.


24.06.08 - Dirty Old Town
"Dirty Old Town" ble skrevet av Evan MacColl I 1949, men sangen er blitt kjent gjennom den irske folkesanggruppa The Dubliners og The Pogues.

Sangen refererer til Salford, Lancashire, Engeland som var byen MacColl vokste opp i, noe som er svart overraskende for de fleste, da mange tror at sangen opprinnelig er irsk p. g. a de omtalte grupper som spilte denne, og fordi sangen minner om fabrikkmiljøet i den irske byen Dublin.

Når MacColl skrev sangen ble det lokale bystyret svært misfornøyd med at han kalte byen for “en skitten gammel by” Og etter pågående kritikk endret han teksten fra "smelled a Spring on the Salford wind" til "smelled a spring on the smoky wind".

The Spinners fremførte den første versjonen av sangen og de sang "Salford wind", en versjon som ble svært populær. For øvrig var vell ikke dette særlig overraskende da solisten i bandet, Mick Groves, kommer fra Salford.

Sangen fremstiller et bittersøt bilde av det industrialiserte Nord-Engeland , den inngår i MacColl samling ”Landscape with Chimneys”og var med i samlingen av noveller og sanger som ble utgitt som en egen samling under tittelen ”Angry Young Man” på 1950 tallet.. Denne tittelen beskriver for øvrig en ung man som er kritisk til samfunnets politikk. Sangen regnes som en av de som setter en standard for hvordan folkemusikk skal utrykkes.

Av storheter som fremfører sine coverversjoner av denne kan nevnes;
Kleiva Strengelag.
The Spinners, The Settlers, and Chad & Jeremy, alle i 1964. Roger Whittaker, i 1968. Rod Stewart , på hans første album, An Old Raincoat Won't Ever Let You Down fra 1969.The Pogues , på deres andre album fra 1985, Rum, Sodomy and the Lash . U2 (noen ganger fremføres denne på konserter med gruppa, ofte da med trommeslageren Larry Mullen Jr på vokal som f. eks 27 august 1993 på en livekonsert I Dublin) og mange flere…

 

13.06.08 - The Wild Rover

The Wild Rower er nok en sang som er på vei inn med Kleiva Strengelag. Denne populære folkesangens som er kjent og kjær fra mang en trubadurs opptreden rundt i store og små puber er selvskreven på Kleivas repertoar.

 

Opprinnelse er bestridt, og Ifølge Professor T. M. Devine i hans bok "The Scottish Nation 1700-2000" er sangen skrevet som en ”måteholdenhets-sang”.Dette bestrider i så fall at den kan være eldre en fra 1829 da Avholdsbevegelsen hadde sin utbredelse.

 

Sangen er trykket i en bok, "The American Songster", som ble utgitt i USA i 1845,og ble mest sannsynlig spredd fra Skottland til Amerika ved hjelp av Avholdsbevegelsen. Det finnes en annen versjon av sangen i "Forget-Me-Not Songster" som ble utgitt I 1850.En anen historie er at sangen inngår i en samling av heltekvad, datert mellom 1813 og 1838. Disse oppbevares på Bodleian biblioteket.

Sangen er mer sett på som ei “drikkevise” en som en avholdssang. Den er blitt veldig populær både i Skottland og England og i hele Storbritannia har den blitt veldig populær innen idretten og den er adoptert som ”klubbsang” i svært mange fotballklubber. Den er forventet spilt i alle irske puber når det er livemusikk.
 

Når den fremføres live i en britisk pub, er det en skikk for publikum å slå på bordet eller at de  klapper i sine hender i takt under pausen i omkvedet, slik:
 

... : And it's no, nay, never (clap - clap - clap - clap) no, nay, never, no more...
 

Det var også vanlig å synge "lift up your kilts" i takt med klappingen. I Irland er dette erstattet med  "rise up your pints!" og alle i lokalet løfter sin halvliter og skåler til sangen.

I 1982, fremførte de tyske komikerne Klaus & Klaus sangen med ny tysk tekst, så I Tyskland er sangen bedre kjent som "An der Nordseeküste" (Ved kysten av Nordsjøen). Norske EU motstandere brukte refrenget i sangen til sin hovedparole, da med teksten; "We say no to EU, no, no never at all, shall we join up with EU, no never at all!". Sangen har utallige coverversjoner, og jeg tror dere vil like Kleivaversjonen svært godt når denne kommer. Kos dere!
 

11.06.08 - Hey Joe
"Hey Joe", en låt som er på vei inn i Kleivas repertoar, er en amerikansk sang fra 1960- tallet som har satt en “standard” for hvordan Rock skal fremføres. Den er fremført i utallige musikksjangere, både i tekst og type, noe som har ført til at det hersker litt forvirring rundt forfatterskap og tilblivelse av låta. Historien rundt låta er milelang og jeg skal bare ta for meg det mest essensielle her.

Låten forteller om en mann som er på rømmen etter å ha skutt sin kone.
Den tidligste kommersielle versjonen av låta og derved også den første suksessversjonen, er 1965- versjonen med ”Los Angeles garage band, The Leaves”, selv om den mest kjente versjonen for all tid ble ”The Jimi Hendrix Experiences” fra 1966. Noe som var hans debutsingel. Sangtittelen i de utallige versjoner er vanligvis "Hey Joe, Where You Gonna Go?" eller noe som ligner på dette.

"Hey Joe" ble registrert i copyrightsregisteret  i USA i 1962 av Billy Roberts. Roberts var en musiker som fremførte ”California-basert” folkemusikk med gitar og munnspill. Han underholdt for det meste på Vestkystens ”Kaffehus”. 
Roberts er den sannsynlige forfatter, og sangen kan være blitt skrevet av ham noe tidligere en ved sin utgivelse. En kilde (sangeren Pat Craig), påstår at Roberts tildelte rettighetene til sangen til Graigs venn, Valente, mens Valente var i fengsel så han kunne få noen inntekter etter at han ble løslatt fra fengselet.

Roberts fikk antagelig inspirasjon til låten fra tre tidligere musikkarrangement;
Kjæresten sin, Niela Millers sang fra 1955 "Baby, Please Don’t Go To Town" hvor det brukes samme  akkordprogresjon. Carl Smiths country hit ”Hey Joe” skrevet av Boudleaux Bryant, som har samme tittel, og hvor sangen går i ”spørre og svar” versjon, og Tim Roses tradisjonelle ballade  “Little Sadie” fra tidlig 1900 med sin spesielle “slow” versjon.

Hendrix's versjon ble en verdensberømt hit 1967. "Hey Joe" var den siste sangen Jimi Hendrix fremførte på Woodstockfestivalen da 80.000 mennesker heiet fram en ”da capo” etter at festivalen var offisielt avsluttet. Det ble således festivalens siste sang og gjennom dette udødeliggjort.

Sonic Youth versjon "Hey Joni" referer til denne sangen og til Joni Mitchell, men har ellers ingen likheter med Hendrixs versjon.

1,951 gitarister spilte "Hey Joe" samtidig i en bygate i Wroclaw, Polen 1. mai 2008 for å sette ny rekord I Guinness rekordbok.

Rockebandet The Who fremførte en versjon av ”Hey Joe” som var inspirert av Hendrix under sin verdensturne i 1989. De tilegnet sangen til ham.

Da kjære musikkelskere kan vi bare glede oss til Kleiva Strengelag sin versjon av ”Hey Joe” Som mye annet de fremfører, blir dette sikkert en høydare som vi kan glede oss over fremover.


04.06.08 - Black Magic Woman
 "Black Magic Woman" er en typisk Blues-Rock låt som fremføres av Kleiva Strengelag. Den er skrevet av Peter Green. Låta fremstod første gang på en singel med ham og bandet Fleetwood Mac, og ble utgitt i en rekke land i 1968. Den var senere med på LP-utgivelsene som Fleetwood Mac gjorde i 1969, både på albumet English Rose (US) og The Pious Bird av good Omen (UK).

Det ble en klassikersuksess med gitaristen Carlos Santana i 1970. Låta var med på deres LP-utgivelse 
Abraxas
og nådde 4. plassen på de amerikanske hitlistene. Mange tror fremdeles at Santana har skrevet låten, og selv om dette ikke er tilfelle er låten assosiert med Santana.

I 2005, var låten med på en CD-utgivelse som ble utgitt av tidligere Thin Lizzy gitarist Snowy White, på hans album The Way It IsSnowy White med sin elektriske gitar, Gibson Les Paul "Goldtop" er kjent bl.a. fra Pink Floyd og ikke minst fra Roger Waters verdensturne, In the fleesh i 2002.

Santana-versjonen av låten var også med i den legendariske videospillet Guitar Hero III: Legends of Rock. Selv om ikke Fleetwood Mac’s versjon av låta ble like populær som ”Santanaversjonen” to år senere, nådde den likevel 37 plass i  UK Singles Chart. Selv etter at Peter Green forlot bandet, fortsetter Fleetwood Mac å fremføre låta på sine konserter som en påminnelse til publikum på ”hvor” sangen kommer fra.

Kleiva har en god versjon av låta som trøkker langt inn i sjela, når Arild kliner til med sin el. gitar og Vidar følger på med sin ”fjellstøe” bass.

03.06.08 - Deja Vu (all over again)
Deja Vu (All Over Again) finnes i Kleivas ”sangbok”, selv om den har ligget ”stille” en stund. Sangen er tittelsporet på et album som ble utgitt av den legendariske John Fogerty i 2004.

Tittelsporet ” Deja Vu (All Over Again)” assosierer den aktuelle Irak-krig med Vietnam-konflikten.
” Did you hear 'em talkin' 'bout it on the radio,Did you stop to read the writing at The Wall. Did that voice inside you say. I've seen this all before. It's like Deja Vu all over again….It's like Deja Vu all over again….”


Musikkmagasinet
Rolling Stone skrev: "Tittesporet er Fogerty's anklageskrift mot Irak-krigen som et “andre” Vietnam. Nok et amerikansk eksempel på landets meningsløse ødsling, med menneskeliv og materiell...

På albumet har Fogerty greid å klemme inn 10 låter på bare 34 minutter.
Personlig synes jeg fremføring med bare en akustisk gitar og vokal er det beste for denne låten. Det er en typisk lyttelåt som bør gi noen og enhver noe å tenke på....

20.05.08 - Lodi
Lodi er nok en rockelåt på Kleiva Strengelags repertoar.

Den er skrevet av den berømte John Fogerty, i det amerikanske bandet Creedence Clearwater Revival. Den er å finne på bandets LP-utgivelse nr 3, som kom i 1969 og som fikk navnet ”Green River”. I 2003, ble albumet rangert som numer 95 på “Rolling Stone magazine's list of the 500 greatest albums of all time”.

“Lodi” er låten som handler om å “gro fast” I den lille byen Lodi, California, ca  75 miles fra Johns hjemby El Cerrito, Contra Costa County, California. Han har derimot innrømmet i et intervju at han faktisk aldri har vært der, og valgte sangtittelen ut i fra den lille byen med samme navn som ligger i Ohio,- en by han besøkte i sin ungdom.

Det finnes faktisk en tidlig demo av låten, da med teksten; "Just about a year ago, I set out on the road. Seeking my fame and fortune, driving through Ohio." Kos deg !!!!

15.05.08 - City of New Orleans
City of New Orleans er en ”folk-vise” skrevet av Steve Goodman i 1972. Låten beskriver en togtur fra Chicago til New Orleans i bittersøte og nostalgiske uttrykk. Goodman fikk ideen til låten da han reiste med det berømte toget for å besøke sin kones familie.

Han fremførte sangen for Arlo Guthrie i Quiet Knight, en bar i Chicago, og Guthrie som ble heltent på låten, fikk tillatelse til å ta den med i sitt reportoare. Sangen ble en kjempehit for Guthrie allerede i 1972, og ble etter dette assosiert med han, selv om Goodman fortsatte å fremføre den inntil sin død 1984. Sangen fremføres også av store personligheter som; Willie Nelson, John Denver, Judy Collins, The Seldom Scene, Me First og Gimme Gimmes, David Hasselhoff, Back Porch Maria, og andre.

Den finnes også i Kleivas spilleliste, og når den fremføres med den eminente gitarkvartetten er det tydelig at publikum koser seg. Fint og melodiøst låter det, Børre med sin vokal og Viggo med sin utmerkede ”Harp-tolkning” av låten.

Etter sin død, vant Steve Goodman Grammy Award for Best Country song i 1984, da med Willie Nelson's versjon av låten. I september 2005 fremførte Jimmy Buffett sangen på  Wrigley Field stadion, som en hyllest til alle ofrene etter orkanen Katrina

05.05.08 - Texas Blues
Texas-blues er en form for country blues som utviklet seg utover på 1920-tallet i de fattige sorte miljøene i de texanske storbyene Dallas, San Antonio og Houston.

Texas blues skiller seg fra andre typer blues, som Chicago blues gjennom instrumentbruk og sound, særlig den tunge bruken av gitarer. Musikere som Stevie Ray Vaughan har bidratt sterkt til sjangeren gjennom ulik gitarbruk og forskjellige elementer fra blues og jazz. Texas blues bruker også gitarsolo som overganger innen sangene. Opprinnelige var musikken basert på akustiske gitarer, melodiøse sanger, og en svingende spillemåte. Kjente utøvere på denne tiden var Blind Lemon Jefferson, Leadbelly, Lightnin' Hopkins og T-Bone Walker.

Mot slutten av 1940-årene utviklet stilen seg videre, særlig gjennom introduksjonen av elektriske gitarer og mer jazzaktige gitarsolos. I 1960 flyttet imidlertid plateindustrien nordover noe som reduserte Texas påvirkning I bluesen. De fikk imidlertid tilbake sin status som “påvirker” av bluesen på 70-tallet da særlig med berømte Texsasband som ZZ Top og The Fabulous Thunderbirds. Kombinert med 80-tallets markante musiker Stevie Ray Vaughan førte dette igjen til at Austin, staten Texas sin hovedstad igjen ble bluesens hovedsete.. Vaughan var blant annet inspirert av Jimi Hendrix, og regnes som en av tidenes største gitarister uansett sjanger. Magasinet Rolling Stone rangerte i 2003 Stevie Ray Vaughan som nummer 7 i deres liste over de 100 største gitarister gjennom tidene («Rolling Stone's 100 Greatest Guitarists of All Time»).

Vaughan spilte på en Fender Stratocaster med bokstavene SRV pålimt. Vaughan spilte mesteparten av sin musikkarriere sammen med bandet «Double Trouble», hvor han også var vokalist og frontfigur.

Blant hans mest kjente låter er «Scuttle Buttin'», «Pride and Joy»,( Som også Kleiva Strengelag fremfører)  «Mary Had a Little Lamb» og «Leave My Girl Alone», samt Hendrix-coverne «Little Wing» og «Voodoo Child (Slight Return)». Vaughan omkom i en helikopterulykke etter en utendørskonsert i Wisconsin, 27 august 1990. "Six Strings Down" en annen Texsas-blues låt som Kleiva fremfører. Den er skrevet av Art Neville, Eric Kolb, Aaron Neville, Cyril Neville, Kelsey Smith, og Jimmie Vaughan, og var første gang med på  Jimmie Vaughans album Strange Pleasure i 1995. Sangen ble skrevet til minne om hans avdøde bror, Stevie Ray Vaughan. Den innledende linjen av verset  henviser til  "Alpin Valley/Middle at det night" det sted hvor  Stevie Ray Vaughan døde etter helikopterkrasjet. Sangen refererer også til mange andre avdøde bluesgitarister inkluderende Jimi Hendrix "Voodoochile", Albert Collins, Muddy Waters, Lightnins Hopkins, T-Bone Walker, og Albert King.

02.05.08 - Bluesrock
Ja kjære musikkelskere!
Da skal vi ta for oss en annen sjanger av bluesen, nemlig Bluesrock.
Dette er en musikksjanger som kombinerer blues og rock 'n roll, med vekt på elektrisk gitar.
Selv om rock og blues historisk har hatt nære bånd, oppsto ikke bluesrocken som sådan før mot slutten av 1960-tallet. Grupper som Jimi Hendrix og The Rolling Stones bidro til dens fremvekst.
Typiske instrumenter er elektrisk gitar, trommer, bassgitar, keyboard, munnspill og sang.
Bluesrock karakteriseres av en mer ”Blusy” improvisasjon, 12-bar bluesen får her et mer boogie-jam preg hvor det er typisk fokus på Sologitarspillet, og ofte med en tyngre innslag av riff-orientert lyd og med mer følelser i sangene enn det man finner i f.eks. tradisjonell Chicago-blues. Det blir også ofte spilt med et raskere tempo, noe som igjen distanserer sjangeren litt fra den tradisjonelle bluesen.
Det spilles tradisjonelt i ”dur” men kan også spilles i ”moll” En vanlig spilleteknikk er å bruke den pentatoniske skala i bluesen hvor det går i en ”dur-akkord” med progresjon med I, IV og V- tonen. Et klassisk eksempel på Bluesrock er Cream's "Crossroads", en videreutvikling av Robert Johnson's "Cross Road Blues", som begge fremføres på en eminent måte med Kleiva Strengelag. Da med Arild Moe på sin Fender Stratocaster ..

01.05.08 - Blues
Bluesen har en over hundre år lang historie og det har formet seg utallige varianter og sjangre.
Blues er en form for musikk som kjennetegnes av såkalte blåtoner, gjentagende mønstre og den mye brukte tolvtaktersstrukturen. Formen oppsto i afroamerikanske miljøer i det sydlige USA i overgangen fra det 19. til det 20. århundre med utgangspunkt i negro spirituals, arbeidersanger, field hollers, afroamerikansk folkemusikk og rimende, fortellende ballader med engelsk og skotsk-irsk opphav. Forbindelsen til afrikansk musikk høres i blåtonene og call and response-mønstrene både i tekst og musikk. Bluesen påvirket senere amerikansk og vestlig popullærmusikk, gjennom å gi elementer til jazz, bluegrass, rhythm and blues, rock and roll, hip hop og popmusikk. Bluesen finnes i mange stilarter, og de må nesten deles opp når de skal omtales.
Deltablues er en av de tidligste bluesstilartene. Stilen oppstod i Mississippi-deltaet, et område i USA som strekker seg fra Memphis, Tennessee i nord til Vicksburg, Mississippi i sør, fra Mississippi i vest til elven Yazoo i øst.
Slide-gitar og munnspill var de dominerende instrumentene. Vokalene var alt fra selvgranskende og soulfylte til lidenskapelige og heftig.
En typisk representant for deltabluesen var Robert Leroy Johnson (8. mai, 1911 - 16. august, 1938) Selv om han ble bare 27 år, er han en av de mest berømte deltabluessangerne og gitaristene i historien.
Robert Johnson begynte ikke å spille inn plater før tre år før sin død. Til tross for denne korte perioden i musikkindustrien, er han i ettertiden blitt meget anerkjent og populær, og han har hatt stor påvirkning på et vidt spekter av musikere, der han blant noen blir betraktet nærmest som en halvgud. Blant hans velkjente fanbase finner man artister som Led Zeppelin, Bob Dylan, Rolling Stones, Eric Clapton og Cream. Han er av enkelte betraktet som ”rockens bestefar”. Albumet King of the Delta Blues Singers fra 1936 ble for øvrig kåret til det mest influensrike albumet i vestlig rocks historie i Dagens Næringsliv 6. august 2006.
Flere artister har spilt inn coverversjoner av Johnsons låter. Dette er en liste over noen av de mest kjente:
Eric Clapton gav i 2004 ut et album kalt Me and Mr. Johnson, der han kun spilte låter av Robert Johnson. The Rolling Stones spilte inn “Love in Vain” på sitt album Let It Bleed (1969) og “Stop Breakin' Down Blues” på Exile On Main St. (1972) (da under tittelen «Stop Breaking Down»). The White Stripes tok med “Stop Breakin' Down Blues”, også de under tittelen «Stop Breaking Down», på sitt debutalbum The White Stripes (1999).
Red Hot Chili Peppers inkluderte ”They're Red Hot” på sitt album Blood Sugar Sex Magik fra 1990. Gitaristen i gruppen, John Frusciante, fremhevet Johnson som en av sine viktigste inspirasjonskilder, spesielt i sin solokarriere. I tillegg kan det nevnes artister som Led Zeppelin (Traveling Riverside Blues), Bob Dylan .
Kleiva Strengelag fremfører både ”Malted Milk” , ”Walking blues” og ”Sweet Home Chicago”, begge låter skrevet av denne legenden.

30.04.08 - Folkrock
Som en kuriositet tenkte jeg vi kunne se litt på de forskjellige musikksjangerne som Kleiva Strengelag har i sitt oppsett.
Folkrock er en musikalsk sjanger som oppsto i Vesten på slutten av 1960-tallet i møtet mellom folkemusikk, nyere visesang og rock. I USA regnes Bob Dylan, Simon & Garfunkel og The Byrds som forløpere til genren. Et senere eksempel er Natalie Merchant.
I Storbritannia, hvor genren for alvor fant sin form, var de viktigste gruppene The Pentangle, Fairport Convention, Steeleye Span og Albion Band, og ikke minst Richard Thompson. I Frankrike kan nevnes Alan Stivel, Malicorne og Tri Yann, i Sverige Kebnekajse.
De amerikanske artistene lente seg i større grad en de britiske mot samtidens rock n'roll/blues, mens de europeiske gruppene i større grad tok utgangspunkt i middelaldersk folkemusikk.
I Norge var det først og fremst Folque som brakte sjangeren til landet på 1970-tallet. Som sine engelske kolleger brukte de i stor grad tradisjonsstoff i sin musikk. På 1980-tallet fikk de selskap av Ym:stammen. De norske bandene brukte mye hedenske motiver i sin musikk. Tydligst er dette hos Ym:stammen, som har en rekke hedensk religiøse/filosofiske tekster. I nyere tid har Kari Rueslåtten og Gåte tatt opp arven. Nyere norsk folkrock har hentet mye inspirasjon fra andre skandinaviske folkrockgrupper, slik som de svenke Garmarna og Triakel og kanskje særlig de finske-svenske Hedningarna. Kleivas repertoar er sterkt representert i så måte, og de er i selskap med grupper og musikere som The Band, Crosby, Stills & Nash, Bob Dylan ,Jethro Tull, Led Zeppelin, Van Morrison, Simon and Garfunkel, The Waterboys ,Neil Young og mange flere….

05.04.08 - The Weight
Med fare for å bli veldig historisk er det en sang som bare MÅ nevnes!!! "The Weight" en herlig coverlåt med Kleiva som ble skrevet av ”The Band” i 1968, og som ble en av historiens mest populære sanger på slutten av 60-tallet. Sangen ble komponert av Robbie Robertson.
"The Weight” er i sjanger som ”folkemusikk”, historien om en reisende som ankommer Nazareth i Lehigh Valley regionen i Pennsylvania. Her møter han forskjellige innbyggere i byen, og det er disse sangen handler om.. Dette inkluderer en man som ikke kan fortelle veien til hotellet, ”Carmen” som går side om side med djevelen.. og ”Crazy Chester” Som tilbyr overnatting mot at han tar hunden i bytte… og ikke minst ”Luke” som forsømmer sin unge brud fordi han venter på apokalypsen.. Kanskje ikke så rart låten er å finne på bandets første album ”Music from Big Pink” Den er rangert som nr 41 på ” Rolling Stone's 500 Greatest Songs of All Time” lista.
Ved siden av Kleiva er det mange storheter som gjør coverversjoner av låta.. Bl.a;
North Mississippi Allstars, Travis, Grateful Dead, Aretha Franklin, Joan Osborne, John Denver, Cassandra Wilson, Al Kooper og Mike Bloomfield, Deana Carter, og Dionne Warwick. Ratdog og Bob Weir .Diana Ross & the Supremes,Joe Cocker. I “The Band”’s konserfilm “The Last Waltz” gjorde de låten sammen med “The Staples” Som en liten godbit kan jo nevnes at den skottske gruppa Nazareth tok navnet sitt etter den første linjen i låten; ("I pulled into Nazareth. Was feelin' about half past dead…")

20.03.08 - Angie
"Angie" blir den siste Stones låten jeg tar for meg i denne omgang. Den fremføres naturligvis med Kleiva Strengelag.
Denne ble gitt ut som en singel, men finnes også på albumet Goats Head Soup fra 1973. En tid hvor Stones produserte mye musikk, samtidig som de greide å bevare kvaliteten i sine produksjoner.
Låta er primært skrevet av Keith Richards. Balladen som spilles med akustisk gitar handler om slutten på en romanse. Jagger har en sjelesettende fremføring av sangen. Selv om Stones på denne tiden ikke var allment kjent for sine ballader, gikk "Angie" rett til topps på U.S. Billboard Hot 100, den nådde også en femteplass på UK singles chart.
Det er aldri blitt helt avklart hvem låten handler om, men det ryktes at den ble skrevet av Jagger, og handler om forholdet han skal ha hatt til David Bowie's kone Angela, Jagger nekter for dette. Sangen er veldig populær på Stones ”live shows” og ble jevnlig fremført på konsertene fram til The American Tour 1981. Det tyske partiet CDU brukte sangen for å fremme sin kandidat . Det irske rockebandet “Aslan” avsluttet sitt livealbum “Made in Dublin” fra 1999 med sin versjon av sangen.
Kleiva Strengelag har sin versjon av låten med gode akustiske gitarer

12.03.08 - Sweet Virginia
Siden vi er så godt i gang med Kleivas eminente Stones coverlåter kan vi nevne ”Sweet Virginia” som er fra albumet Exile on Main St. Dette ble utgitt av The Rolling Stones, i 1972 på Rolling Stones Records. Denne dobbel-LP’en regnes som et av bandets beste album og ble rangert som nr 7 på ”Worlds best album” i 2004. Det spesielle med albumet er at det er veldig samensatt og blander musikktemaer med rock, folk, soul og country.
LP-versionen av albumet var indelt i fire løse temaer . Side to på albumet 1 , hvor ”Sweet Virginia befinner seg er tilegnet folkrock og folkemusikk. Låten som vell handler litt om ”Livets bakrus” er melodiøs og fremføres på en fin og lun måte av Kleiva Strengelag. Kos deg med den neste gang den spilles!

14.03.08 - Dead Flowers
"Dead Flowers" nok en sang av Mick Jagger og Keith Richards som står på Kleivas repertoar. Denne også fra albumet Sticky Fingers fra 1971."Dead Flowers" handler visstnok om en mann som søker trøst i narkotika fordi han kjæreste har forlatt han.
“ Well when you're sitting back in your rose pink Cadillac, making bets on Kentucky Derby Day, I'll be in my basement room with a needle and a spoon, and another girl can take my pain away”
Det sies at "Dead Flowers" referer til heroin. Nålen og skjeen er også synonymt med bruk av heroin. Det ”prominente” med sangen er at alle medlemmene spiller på sine orginalinstrumenter. Med bl.a. Ian Stewart på piano og Mick Jagger på akustisk gitar.
Det finnes uttalige cover versjoner av låta, og en av disse er altså med Kleiva Strengelag, hør godt etter neste gang :-) De kan for øvrig smykke seg med å være i selskap med bl.a. :
Guns N' Roses bootleg unplugged album
GG Allin, on The Troubled Troubador (released in 1996).
Gilby Clarke, on Pawnshop Guitars (released in 1994).
Steve Earle, on Shut Up and Die Like an Aviator (released in 1991) and Ain't Ever Satisfied: The Steve Earle Collection (released in 1996).
The Good Brothers, on The Good Brothers Live (released in 1980).
Henry McCullough, on Cut (released in 2000).
The Karl Hendricks Trio, on Buick Electra (released in 1992).
New Riders of the Purple Sage, on Live Austin, TX 06/13/1975.
Nine Pound Hammer, on Mulebite Deluxe (released in 2005).
Poison, on Poison'd (released in 2007).
The Powder Kegs, on The Seedhouse (released in 2007).
Michael Stanley, on The Farrago Sessions (released in 2006).
Townes Van Zandt, on Roadsongs and Abnormal.
En av Townes Van Zandt's versjoner av sangen er også filmmelodien I filmen “ The Big Lebowski.” Lytt og kos deg neste gang Kleiva spiller låten ..

11.03.08 - Wild Horses
"Wild Horses" en av Kleivas virkelig gode låter, en sang av Rolling Stones fra deres album Sticky Fingers, fra 1971 . Låten er skrevet av Mick Jagger og Keith Richards. Låten ble rangert som nr 334 fra listen over "500 Greatest Songs of All Time" listen I 2004.
Wild horses skal ha blitt skrevet av Richards fordi han måte reise på turne, og derved forlate sin unge sønn Marlon. Det sies videre at Jagger skrev om teksten som et resultat av bruddet med Marianne Faithfull…. Det er mange grunner til at gode låter blir til.. “I know I dreamed you a sin and a lie; I have my freedom but I don't have much time; Faith has been broken, tears must be cried; Let's do some living after love died”

25.02.08 - Wish You Were Here
Siden vi snakker om «Wish You Were Here».
Albumet har et overordnet tema rundt det å forsvinne fra omverdenen og i all hovedsak bli gal. Dette er fremhevet i alle sangene, men særlig i «Shine on ...» som er en hyllest til det tidligere bandmedlemmet Syd Barrett. Under innspillingen av denne melodien inntraff et av de mest omtalte øyeblikkene i Pink Floyds historie: Syd Barrett møtte opp i studio. Ingen av medlemmene i Pink Floyd kjente ham igjen umiddelbart; han var totalt endret fra den Syd de kjente. Han var totalt skallet i tillegg til at han hadde lagt på seg svært mye. Det er i ettertid blitt sagt at det var mye følelser innblandet da de til slutt kjente ham igjen."Carpe deum"

18.02.08 - I Put a Spell on You
I Put a Spell on You" en sang skrevet av Screamin' Jay Hawkins i 1957, Den andre er «Wish You Were Here» det er en sang av det britiske bandet Pink Floyd, og er tittelsporet på albumet med samme navn frå 1975. Musikken er skrevet av David Gilmour og Roger Waters, skreiv teksten, som referer til Pink Floyds tidligere frontfigur Syd Barrett.